Dette innlegget ble postet på Human-Etisk Forbund Hordalands nettsider og jeg har valgt å kryssposte det hit på grunn av relevansen. Innlegget finner dere her: "Den norske kirke og skolegudstjenester".
Den 27.11 publiserte Den norske kirke ved Avdelingsdirektør, avdeling for menighetsutvikling, Paul Erik Wirgenes en artikkel på kirken.no om skolegudstjenester som jeg stiller meg litt ambivalent til. På flere områder understreker den viktige elementer rundt dette med å arrangere gudstjenester i skoletiden, samtidig som den ser ut til å fullstendig overse deler av problematikken.
Ved siden av dette virker det også litt besynderlig at Wigernes velger å referere til et viktig, men gammelt, rundskriv uten klare kriterier for gudstjenester i skoletiden fremfor å referere til Utdanningsdirektoratets klare regelverk om gudstjenester i skoletiden som er der hvor han henter informasjonen om regelverket fra. På denne måten er det andre viktige elementer som ikke blir med i Wigernes sin fremstilling, blant annet at det er elevene selv som har rett til å be om fritak om de har fylt 15 år.
Wigernes skal berømmes for at det i artikkelen fremstår som tydelig at man skal følge lovverket ved gjennomføringer av gudstjenester i skoletiden og at det understrekes at det må være gode alternative opplegg for de som er igjen på skolen. Det er også positivt at Wigernes har valgt å omtale en skole som har aktiv påmelding til begge oppleggene. Ikke bare til det ikke-kirkelige alternativet. Dette er viktig for at det i praksis skal kunne omtales som likeverdig. Det er dessverre ikke alle elementene i Wigernes sin artikkel som jeg finner at er gjennomgått på en like tilfredsstillende måte.
”Alternativet kan ikke være for fristende”
Skolen sier i artikkelen at det alternative opplegget ikke kan være for godt fordi det medfører at barna blir fristet til å velge bort gudstjenesten. Dette argumentet har også tidligere kommet frem her i Bergen, på debattmøtet som Human-Etisk Forbund arrangerte.
Alternativet skal være godt og likeverdig for dem som ønsker å delta på dem. En kan ikke da ha som utgangspunktet at elevene bare synes det er så som så å delta på gudstjenesten. Forutsetningen må ligge på at en slik gudstjeneste i skoletiden er noe som de kristne elevene ønsker å delta på og synes er spennende. Da må også det alternative opplegget legges opp etter dette, at det skal være noe man ønsker å delta på og noe en synes er spennende. Det er ikke opp til skolen å manipulere gudstjenesten og alternativet slik at det skal være flest mulig som velger gudstjenesten.
Det er også uheldig at Wigernes ikke velger å problematisere dette. Som representant for Kirken burde det virkelig vært opp til han å understreke hvor godt og ønskelig det kirkelige alternativet her. Han burde også som representant for kirken ønske at de som kommer i kirken virkelig er de som tror på det som blir sagt der og/eller som kan være interessert i å høre om dette. Det problematiseres heller ikke at det er prosentvis vesentlig færre barn som deltar på det alternativet opplegget enn det er ikke-kristne mennesker i Norge. Både om vi justerer for aldersgrupper og om vi ser på landet som en helhet.
Gudstjenester er alltid forkynnelse
Presten i artikkelen blir sitert på at i hans kirke får gudstjeneste ”med full pakke” som han kaller det, som inkluderer ”[...]forkynnelse og deltakelse og bønn”. Det er positivt at det er ærlighet om dette, men problemet her går på hvordan dette fremstilles. Hvis det er slik at HER får man full pakke så må dette tyde på at andre steder så er det ikke full pakke. Det er dessverre ikke mulig å komme utenom at gudstjenester alltid er med full pakke. Kirkens Liturgiske senter har tidligere skrevet at ”Gudstjenesten er altså ikke noe man overværer, hører på eller er tilstede ved. Det er noe man gjør”. Biskopen i Nidaros skriver også på sin temaside om gudstjenester i skole og barnehage at ”I gudstjenesten vil det forkynnes gjennom bønner, sanger, preken og liturgi”.
Det er med andre ord slik at gudstjenester alltid er forkynnelse. En skole kan med andre ord ikke gjemme seg bak at det bare er kultur, tradisjon og koselig slik arbeidet med å innsamle data om forkynnelse i bergensskolene har vist at flere skoler gjør.
Øving til gudstjenester
Øvingen til skolegudstjenestene er en del av gudstjenesten. Dette har fylkesmannen i Hordaland slått fast. Det er med andre ord de samme reglene for arrangering, likeverdig alternativ, og involvering av RLE-faget som gjelder også for øvingen frem mot skolegudstjenesten.
Skolene kan ta elevene med i gudstjeneste som en del av læreplanens generelle del, den eksisterer med andre ord ikke i noe skolefag, ergo ved siden av skolefagene. Dette gjør at øvingen ikke skal skje i skolefagene heller. Det kan dog forsvares så lenge øvingen skjer for å dekke opp spesifikke læreplanmål, men da må det være relatert til dette læreplanmålet, både i utvalg, omfang og prioriteringsnivå.
Det at elevene har fritak fra også øvingen skaper også en del andre problemstillinger knyttet til hvordan gjennomføre fritaket på en god måte som også er godt for eleven. Elevene har jo som kjent krav på at "[s]kolen skal sørge for ikke-diskriminerende fritaksordninger eller alternativer som er gode for dem som melder fritak". Ettersom øvingen stort sett foregår over mange uker, med små doser her og der, så vil det bli vanskelig å ta eleven ut av klassen på en god måte og gi eleven et meiningsfylt og likeverdig alternativ for dette tidsrommet. Det nytter ikke å bare sende eleven på gangen eller sette eleven med en bok, enda så koselig dette kan være. Ettersom dette ikke kan sies å være "likeverdige alternative tilbud". Dette binder i tillegg opp ressurser ettersom elever i barneskolen ikke skal være uten tilsyn.
Seksjonering av elevene
Skolegudstjenester og øvingen til skolegudstjenestene er også problematisk på grunn av de sosiale implikasjonene ved å trekke enkeltelever eller et fåtall elever ut av klassen på grunn av fritaket. Dette vil skape muligheter for en sosial isolasjon og en gruppetenkning hvor disse elevene blir stående utenfor. Dette markerer også i stor grad hvem som tror "riktig" og hvem som tror "feil". Det er også et faktum at det er skapt og fremdeles skapes en sammenkobling mellom kristendom og norskhet (som Bengt-Ove Andreassen omtaler i Aftenposten). Dette sammen med den allerede eksisterende muligheten for sosial stigmaet ved å bli trukket ut av klassen kan dette ytterligere vanskeliggjøre integrasjon for våre nye landsmenn og det kan medføre et behov for å "forsvare norskhet" også blant de som oppfattes som norske.
Dette strider med andre ord direkte mot det anti-mobbearbeidet som norske skoler har fremmet og forsøkt å forsterke de siste ti-årene. Det kan nok gå greit om det er en av de med sosialt sterkest posisjon i klasserommet som stilles utenfor på denne måten, men om det er en av de elevene som i utgangspunktet har en posisjon lavt på den sosiale rangstigen kan dette slå særdeles uheldig ut. Det er derfor svært beklagelig at Wigernes ikke problematiserer dette.
Alternativet er ikke likeverdig uten likeverdig informasjon
Skolen i Wigernes sin artikkel ser ut til å presentere innholdet i både det alternative opplegget og i kirkeopplegget samtidig og til like stor grad. Dette er veldig bra og skolen fortjener ros for dette. Dette burde artikkelen også påpekt og rost dem for. Vi vet at det er mange skoler som i dag ”slurver” med dette. Det kom frem eksempler på dette på debattmøte om forkynnelse i skolen som Human-Etisk Forbund Hordaland arrangerte.
Det er med andre ord slik at dette er noe som må understrekes, igjen og igjen. Fordi det aldri vil være et likeverdig alternativ uten at foreldrene og elevene kan være sikker på hva det er de går til ved å velge alternativet. Uten at foreldrene kan vite hva de skal forklare til barna sine så kan det bli vanskelig å skulle forsvare det. Det er også vanskelig for foreldrene å skulle vurdere om det alternative opplegget er godt og likeverdig hvis ikke de kan lese om det.
Informasjonen om det alternative opplegget må komme samtidig som informasjonen om skolegudstjenesten. Ved siden av at det er nødvendig for at det skal være et likeverdig alternativ så er det også fundert i Utdanningsdirektoratets regelverk: ”Skolen må ha sørget for ikke-diskriminerende fritaksordninger eller alternativer som er gode for dem som melder fritak”.
Uten foreldresamarbeid, ingen lovlig skolegudstjeneste
I slutten av artikkelen til Wigernes så siteres det fra regelverket at ”[s]kolene skal gjennomføre gudstjenesten i samarbeid og forståelse med foreldrene og elevene”. På tross av dette så tas det ikke opp i artikkelen om dette samarbeidet eksisterer med de tre nevnte skolene eller om skolegudstjenestevedtaket er noe som skolen har fattet unilateralt, uten samarbeid med foreldrene.
Som en avslutning
Vi synes det er positivt at Den norske kirke velger å lage slike nyhetsartikler om regelverket for gudstjenester i skoletiden, men dette kunne vært gjort på en måte som i større grad tok for seg også de problematiske sidene ved oppleggene som presenteres og de kunne vært klarere på enkelte områder.
Det er dessverre synd at Wigernes velger å presentere dette såpass sent i semesteret da foreldrene også har krav på beskjed i god tid. Fylkesmannen i Hordaland har tidligere reagert på at skolene har varslet om gudstjenestene så kort tid i forveien som fjorten dager før skolegudstjenesten. Vi mener at det bør varsles enda tidligere enn dette. Nyhetsartikkelen kommer med andre ord lovlig sent i forhold til hva den forsøker å fremme, at skolegudstjenestene følger lovens bokstav og at det arrangeres på en måte som er god for både deltagere og de som skal ha fritak.
For å avslutte vil jeg understreke at det ikke er skolens oppgave å ta med norske barn og ungdommer i kirken. Det er foreldrenes oppgave. Men hvis det først skal gjennomføres, så er det nødvendig at skolene har tenkt nøye i gjennom de problematiske sidene ved dette og har sørget for gode alternative opplegg.